Ikke så lenge før jul ytret han et ønske om vanter uten fingre. Vi var på shopping og han viste meg et par. "Du vet at jeg kan strikke sånne til deg?", sa jeg. Så ble det ikke mer snakk om det, julen kom og gikk, og jeg tenkte heller ikke mer over det.
Men på nyåret ville jeg ha et lite og kjapt prosjekt, og da kom jeg på dette ønsket, og tenkte at det må da være fort gjort. Jeg fant en enkel oppskrift på nett, og satte i gang. De ble laget på en kveld. På pinner nr 3,5, strikket i Merino Ekstra Fine fra Drops og ble myke og gode.
Og som seg hør og bør: "Made with love", for det er dem jo. Og han ble fornøyd, og da ble jeg det også. =)
I dag har jeg trent, for første gang på en liten evighet. Deilig å komme i gang igjen, trening er super medisin når man sliter med depresjon, slik jeg gjør. Kvelden går vel med til sofasliting og strikketøy, men nå kan jeg iallefall ha god samvittighet for det. *fnis*
Han er heldig han kjæresten din. Håper han vet det ;) Du lager som alltid utrolig masse lekkert. Hanne
SvarSlettFlott blogg som jeg gjerne vil følge :) Trening er bra for mye ja, Hilsen og klem fra Beth
SvarSlettHanne: Tusen takk. Og satser på at han vet hvor heldig han er, iallefall innimellom. ;)
SvarSlettLisbeth: Velkommen som følger, veldig hyggelig. :) ♥